Oh, deilige helg

Det har vært en stille og rolig helg. Ute laver snøen ned og jeg får følelsen av at jeg lever i en snøkule. Denne helgen har innendørsaktivitetene stått i fokus. Jeg har blant annet kost meg med en deilig musikal-komedie fra 90-tallet. Cry baby med Johnny Depp, Tracy Lords og Ricky Lake i de ledende rollene.



Jeg må bare innrømme at jeg er en smule betatt av den unge Johnny Depp i rollen som Cry Baby Walker, ungdomskriminell og musiker.



Fine kjoler, fantastiske frisyrer og deilig musikk. Sukk!!

Miss A er sentimental

En av de flotteste sangene jeg vet om, og det må være denne versjonen av Ketty Lester



Fantastiske Eva Cassidy



Deilige Portishead

Husmor meldt savnet

I dag hadde jeg store planer om å komme i kontakt med min indre husmor, en kvinne, som i følge min farmor, bor i alle hunkjønn. Det er bare det at "dere unge driver med så mye rart", sier farmor. Dette pleier å være innledningen på en lang monolog om viktigheten av å stryke sengetøy, mestre ulike former for håndarbeid og lage den perfekte søndagssteiken.

Joda, jeg vet det finnes et strykejern i huset et sted, men det stopper der. Mine ferdigheter på håndarbeidsfronten er heller skjøre, det vil si jeg kan strikke, men det er alt, og når det gjelder søndagssteik..ja den må desverre utgå, da jeg som oftest er en smule fyllesyk på søndager og dessuten er jeg vegetarianer.

Disse argumentene faller selvsagt til jorden med et brak. Min farmor er ikke særlig mottakelig for innspill.

Selv synes jeg ikke jeg er på langt nær så håpløs som min farmor gir uttrykk for. Jeg er ryddig, jeg kan bake og jeg rer opp sengen engang i blant.



Husmormonologen etterfølges ofte av etableringsmonologen. Den pleier å begynne med beskrivelser av mine kusiners flotte hjem, barn og ektemenn. Dette følges opp av høytlesning av takkekort fra diverse tilstelninger som barnedåp, konfirmasjoner og bursdager.

"Hva driver du med nå da?"
"Jeg studerer og jobber"
"Enda? Du har ikke en mann nå da?"
"Eh, jo..."
"Han vil ikke gifte seg med deg han da?" (medlidene blikk)
"Jeg håper da ikke det" (ler)

Tanter, onkler, kusiner og søsken blander seg gjerne inni samtalen på dette tidspunktet.

?
"Jeg kommer ikke til å gifte meg. Det er uvesentlig for meg"

Risting på hodet, sukk og flakking med blikket.

Litt senere:

"Takk for kaffen", sier jeg. I det jeg går hører jeg en tanta si: "Jeg skjønner ikke hvorfor hun må gå så mye på skole jeg altså."

I dag har jeg lett etter husmoren i meg, men jeg tror nok jeg bør melde henne savnet for her bor hun ikke. I stedet finner jeg en kvinne som spiser mat over vasken for å slippe oppvask, som glemmer støvsugeren midt på gulvet fordi hun bruker timesvis på å lese diverse aviser, som alltid lar lap toppen ligge midt på spisebordet,(der søndagssteken burde vært), som alltid prioriterer filmkveld, konsert, eller kaffebesøk og som av den grunn må innse at det ikke blir pallplassering i husmor VM.

Det er kanskje like greit.

Musikk som gjør meg glad

I dag hører jeg på Yelle:

Når fornuften seirer

Senterpartiets Liv Signe Navarsete har kjempet som bare det for å få med en blasfemibestemmelse i den nye straffeloven. Hun har argumentert for at sterk religionskritikk fører til uro og at vi, blant annet derfor, trenger et vern mot forhånende angrep på religioner. Planen har vært å innlemme en slik regulering av retten til å ytre seg kritisk om livssyn i den allerede eksisterende paragraf 135, også kjent som "rasismeparagrafen", eller "hatparagrafen".

Heldigvis ser det ut til at fornuften har seiret, iallefall for denne gang, og forslaget trekkes tilbake.

Er det en menneskerett å få trampe på andre menneskers religion? Svaret er, og må være, et rungende ja!

For meg er det fortsatt sjokkerende at mennesker som fremstår som oppegående kan bekjenne seg til en religion, og i tillegg kreve et eget vern for det. Religioner står i motsetning til vitenskapen og til sunn fornuft. Religion er kvinnefiendtlig, diskriminerende og intolerant. Religioner påfører mennesker enorme lidelser og fungerer samtidig som en rettferdiggjøring av overgrep, tortur og knebling av retten til å ytre seg. Om det er kristendom, jødedom eller islam, hatefullt barn har mange navn, er meg revnende likgyldig. Du trenger ikke å ha lest mye historie for å se hvordan religioner har vært et nyttig verktøy for å undertrykke folkegrupper og kvinner.

Folk har selvsagt rett til å tro på hva de vil, men de kan ikke kreve særbehandling i det offentlige rom.

Jeg undrer meg over følgende:

I diskusjoner med religiøse mennesker forsøker de ofte å legge bevisbyrden over på de ikke-troende. "Bevis at det ikke finnes noen allmektig gud", men la oss tenke oss følgende: dersom jeg hevder at det hver onsdag ved midnatt spiller et smurfekor på St. Haugen er det du eller jeg som bør fremlegge dokumentasjon?

Hvorfor er det akseptabelt å hevde at man ser engler, eller Jesus og at man snakker med disse, mens dersom jeg hevder at jeg ser "ting" og snakker med disse så vil jeg mest sannsynlig miste jobben og bli tvangsinnlagt på lukket psykiatrisk avdeling?

Dersom gud er den allmektige himmelens og jorden skaper, hvorfor trenger han folk som Liv Signe Navarsetes til å ta han i forsvar?

Heldigvis finnes det folk som "The Hitch"

Å blåse støv av en gammel klassiker

I gamledager kjørte jeg ofte lengre turer med kollektiv-transport. Hver eneste dag for å være eksakt. På den tiden hadde jeg alltid en bok lett tilgjengelig i veska. Nå skal jeg ikke påstå at jeg gikk rundt med litterære mursteiner til enhver tid, noen ganger plukket jeg med meg en krim, eller en tegneserie fra kiosken. Poenget er at jeg leste mye mer da enn jeg har gjort de siste årene.

Det faktum at jeg har nektet hjernen skjønnlitteratur er ikke bare min egen feil. Skylden må helt klart deles med universitetet som i årevis dunket meg i hodet med enorme mengder pensum. Resultatet var at når jeg først hadde litt fritid så var det å lese det siste jeg kunne tenke meg.

Jeg bestemte meg nylig for å finne tilbake leselysten og gleden var derfor stor over å gjenoppdage J.D Salingers "The Catcher in the Rye".





"I keep picturing all these little kids playing some game in this big field of rye and all… I'm standing on the edge of some crazy cliff. What I have to do, I have to catch everybody if they start to go over the cliff - I mean if they're running and they don't look where they're going I have to come out from somewhere and catch them. That's all I do all day. I'd just be the catcher in the rye."
J. D. Salinger
The Catcher in the Rye, spoken by Holden Caulfield

Jeg elsker fortsatt Holden.

The Day the Music Died

I dag er det femti år siden det lille, enmotors flyet med Buddy Holly, Richie Valens og Jiles P."Big Bopper" Richardson styrtet ved Clear Lake, Iowa.



http://www.history-of-rock.com/buddy_holly.htm

Endelig!

Endelig er det klart for en ny sesong av verdens beste og fineste tv-serie -Mad Men er tilbake på norsk tv.

Vi er i New York på begynnelsen av 60-tallet. En tid da menn var menn og kvinner var kvinner. Her følger vi dramatikken i livene til de ansatte ved reklamebyrået Sterling Cooper.





Heltens navn er Don Draper. Høy, mørk, taus og kjederøykende. En riktig mann av sin tid. En mann som får deg til å ville ta frem den røde leppestiften og din fineste kjole.





Miss Holloway, kontorets fem fatale. Den flotteste kvinnen i serien.





I kveld skal jeg virkelig kose meg.

I walk the Line

Alle dager har sine egne farger, lukter og lyder. Fargen på dagen bestemmes ikke av dagens navn alene, men dens følelse. I det du setter føttene ned på soveromsgulvet kan du noen ganger merke, dersom du tar deg tid, en stemning som fanger nettopp den dagen.

Dagen i dag er grå, men ikke deprimerende grå. Heller dus og myk. Dagen i dag lukter vanilje, grønn-te og honning. Dagen i dag lyder som den fløyelsmyke, men samtidig raspende stemmen til Johnny Cash.



I kveld viser tv3 den fantastiske filmen "Walk the Line" med Joaquin Phoenix i rollen som Johnny Cash og Reese Witherspoon som hans store kjærlighet.




Se, lytt og nyt folkens.