Å blåse støv av en gammel klassiker

I gamledager kjørte jeg ofte lengre turer med kollektiv-transport. Hver eneste dag for å være eksakt. På den tiden hadde jeg alltid en bok lett tilgjengelig i veska. Nå skal jeg ikke påstå at jeg gikk rundt med litterære mursteiner til enhver tid, noen ganger plukket jeg med meg en krim, eller en tegneserie fra kiosken. Poenget er at jeg leste mye mer da enn jeg har gjort de siste årene.

Det faktum at jeg har nektet hjernen skjønnlitteratur er ikke bare min egen feil. Skylden må helt klart deles med universitetet som i årevis dunket meg i hodet med enorme mengder pensum. Resultatet var at når jeg først hadde litt fritid så var det å lese det siste jeg kunne tenke meg.

Jeg bestemte meg nylig for å finne tilbake leselysten og gleden var derfor stor over å gjenoppdage J.D Salingers "The Catcher in the Rye".





"I keep picturing all these little kids playing some game in this big field of rye and all… I'm standing on the edge of some crazy cliff. What I have to do, I have to catch everybody if they start to go over the cliff - I mean if they're running and they don't look where they're going I have to come out from somewhere and catch them. That's all I do all day. I'd just be the catcher in the rye."
J. D. Salinger
The Catcher in the Rye, spoken by Holden Caulfield

Jeg elsker fortsatt Holden.