Herregud!

I dag har jeg fått et aldri så lite glimt av en skummel verden. En verden full av fornuftige sko, vindjakker og sminkefrie ansikter.

Det var i dag vi skulle treffes igjen, en gjeng som er vokst opp sammen, men som av ulike årsaker ikke treffes så ofte lenger. Jeg mener sånt skjer jo bare. Uansett, da jeg kom til restauranten ble jeg stående å speide etter disse jentene, men alt jeg så var en gjeng godt voksne damer, trodde jeg da, men der tok jeg grundig feil gitt.

Etter to timer med prat om sydenferier med mann og barn, beskjæring av trær og annet gøy, som tydeligvis opptok alle andre en meg, så vurderte jeg nesten å fake migrene.

Jeg ble sittende store deler av middagen og takke høyere makter, som jeg jo egentlig ikke tror på, for at livet mitt fortsatt inneholder musikk, film, nye mennesker, reiser og annet snacks. Jeg er så glad for at jeg ikke er dem og de er kanskje like glade for at de ikke er meg?