Barn og sånn

Gud bedre så lei jeg er av nyfrelste småbarnsmødre. Dere vet selv hvem dere er. Dere som synes det er en menneskerett å vagge tre i bredden midt i sykkelstien, slenge frem blåhvite pupper på cafe for å amme, dere som bytter ut profilbildene deres på facebook med et bilde av ungen og skrive gøyale statusoppdateringer om hvor mye lille Jørgen har gulpet, eller hvorvidt han har driti i badebaljen, dere som har sluttet å snakke og erstattet det med pludring.

Jeg lurer på hvor store deler av hjernen til kvinner som forandres etter en fødsel, om disse endringene er permanente og om det er uunngåelig? Er det rett og slett en form for fødselsdemens som gjør at du som kvinne utsletter den du en gang var og blir gjenfødt som mor?



For det er påfallende hvor raskt den "fornuftige sveisen" kommer på plass, hvordan alle samtaler plutselig dreier seg om bleieutslett, økologisk barnemat og hvilke barnevogner som er mest funksjonelle. Jeg skjønner at det å få barn er en enorm greie for de som opplever det, men må man la den personen man engang var avgå ved døden bare for å krampaktig forsøke gjenopplivning i anledning firmaets årlige julebord?