“You ever noticed how people who believe in Creationism look really unevolved? You ever noticed that?

Etter en deilig runde med morgenkaffe og en smilende Dr.Phil på skjermen ble jeg som vanlig sittende å rote litt rundt på nett før jeg skulle begynne å jobbe, og da kom jeg over denne koselige lille musikkvideoen på youtube:



Og her er teksten:

"God Hates the World"
WBC Featuring Jonny B.
Royal Law Records
Dir. Alan Smithee

You've crossed the line
you won't heed this final call
Evil world you've come together as one
see your soldiers dying
Oh you claim God's blessing you
that lie the greatest lie of all

you can't go on
pretending day by day
that the God of judgment is dead and gone

you are all a part of
the devil's family
and the truth
you're all headed straigh to hell!

God hates the world
and all her people
you every one face a fiery day for your proud sinning
it's too late to change his mind
you lived out your vain lives
storing up God's wrath for all eternity!

[solo]
Well, you knew God's law
but you disobeyed it all
spent your lives
chasing your lust and lies

[everyone]
serving all your idols
fag beasts and bloody flags
fires of hell are waiting there for you

[deranged chorus with deranged echos]
God hates the world
(you know He hates you)
and all her people
(evil people)
you every one face a fiery day for your proud sinning
(so just stop it)
it's too late to change his mind
you lived out your vain lives
storing up God's wrath for all eternity!

His prophets came standing in His place
Your violent ways, you cursed Him to His face

[solo]
well, well, well, You will soon realize
your destruction draweth nigh
you will all stand together and fall

[lively chorus!]
God hates the world
and all her people
you every one face a fiery day for your proud sinning
it's too late to change his mind
you lived out your vain lives
storing up God's wrath for all eternity!

God hates the world
(He hates you!)
and all her people
(That means you!)
you every one face a fiery day for your proud sinning
(Just obey Him!)
it's too late to change his mind
you lived out your vain lives
storing up God's wrath for all eternity!

you'll eat your kids
(yeah, you'll eat 'em)
you hateful people!
(the SIEGE is coming!)
you every one face a fiery day for your proud sinning
(PROUD SINNERS!)
it's too late to change his mind
you lived out your vain lives
storing up God's wrath for all eternity!

[chorus with swaying]
God hates the world and all her people
you every one face a fiery day for your proud sinning
it's too late to change his mind
you lived out your vain lives
storing up God's wrath for all eternity!

Hva er egentlig den mest naturlige reaksjonen på noe som det her? Jeg tror jeg gulpet litt gitt. Skal jeg bli vettskremt, eller falle sammen i krampelatter?

Barn og sånn

Gud bedre så lei jeg er av nyfrelste småbarnsmødre. Dere vet selv hvem dere er. Dere som synes det er en menneskerett å vagge tre i bredden midt i sykkelstien, slenge frem blåhvite pupper på cafe for å amme, dere som bytter ut profilbildene deres på facebook med et bilde av ungen og skrive gøyale statusoppdateringer om hvor mye lille Jørgen har gulpet, eller hvorvidt han har driti i badebaljen, dere som har sluttet å snakke og erstattet det med pludring.

Jeg lurer på hvor store deler av hjernen til kvinner som forandres etter en fødsel, om disse endringene er permanente og om det er uunngåelig? Er det rett og slett en form for fødselsdemens som gjør at du som kvinne utsletter den du en gang var og blir gjenfødt som mor?



For det er påfallende hvor raskt den "fornuftige sveisen" kommer på plass, hvordan alle samtaler plutselig dreier seg om bleieutslett, økologisk barnemat og hvilke barnevogner som er mest funksjonelle. Jeg skjønner at det å få barn er en enorm greie for de som opplever det, men må man la den personen man engang var avgå ved døden bare for å krampaktig forsøke gjenopplivning i anledning firmaets årlige julebord?

...og pult han

Hvitvin, stengte barer og nachspiel hjelper helt klart på beslutningsvegringen..

Jeg har truffet en sånn fin en..

Enten så treffer jeg ingen brukbare menn på evigheter, eller så snubler jeg over dem uansett hvor jeg går. Det eksisterer tydeligvis ingen mellomting. Sist jeg var ute og drakk for mange drinker, danset på meg for mange gnagesår og brukte for mye penger traff jeg en yngre mann,(med ung mener jeg ung, altså som i åtte år yngere enn meg). Høy, blond og trent, akkurat passe eplekjekk og relativt sjarmerende. Vi ble sittende sammen og prate tull, men etter en stund forsvant han bort for å snakke med noen venner og det samme gjorde jeg. Venninnene og jeg bestemte oss for å dra et annet sted og i det jeg passerte han vinket jeg og gikk mot døren. Han fikk jammen meg fart på seg og tok meg igjen ved døren. Han lurte på hvor vi skulle, men det ante jeg ikke så jeg foreslo at han burde finne seg en søt, yngere sak og hygge seg med henne. Lang historie kort -vi utvekslet telefon nummer og gikk vært til vårt.

Han har sendt meg sms og ringt og hver gang gir han uttrykk for at han ønsker å treffe meg. "Jeg trenger en kvinne som kan lære meg noe" sitat slutt.

Jeg er selvsagt fristet, men vet ikke helt hva jeg burde gjøre....og for ordens skyld: ja han er en lekker sak, en sånn du får lyst til å spise iskrem av magemusklene til..

A Fine Frenzy

Denne dama lager musikk som gir meg lyst til å hoppe, danse og feire at det endelig er sommerferie. Kontoen kunne selvsagt ha vært litt fetere, men det er fint lite jeg kan gjøre med det.

Miss A gjør opp status

Ok, så ble man plutselig singel, eller det vil si, det hadde ligget i kortene en stund, men allikevel så er det vanskelig å forberede seg på sin nye tilværelse alene og å venne seg til sin nye sosiale status. Uansett, jeg har tenkt mye på dette her med menn og kommet frem til at jeg egentlig har datet den samme fyren i snart femten år, han har bare forskjellige navn. Gi meg de late, de ansvarsløse, de musikkinteresserte, de arbeidsløse og de som har sittet oftere på bar enn på lesesal. Dette var en åpenbaring, og som åpenbaringer noen ganger gjør, har denne ført til endring. Jeg har bestemt meg for å begynne å date utenfor min komforsone. I praksis vil dette si å begynne å fiske i andre dammer.

En oppsummering av prosjektet så langt:

Mann nr1 Blåskjorta:

Snill og hyggelig, perfekt på papiret, men med null på kontoen for livserfaring. Det gikk selvsagt brått på dunken.Hvem kan date en fyr som rødmer når damer sier pule?

Mann nr2 Jeg-er-gift-men-bryr-meg-ikke:

Denne sier vel seg selv. Jeg er ikke en sånn person.

Mann nr3 Fotballspilleren:

Kjekk og faktisk ganske så spennende, men funka ikke.

Mann nr4 Studenten:

Det bare gikk ikke av grunner jeg ikke skal nevne her.

Mann nr5 Rockeren:

Tilbake til gamle synder og det vil man ikke.

Mann nr6 Svigermorsdrøm:

Jeg vil jeg vil, men tror ikke jeg får det til.

Hvor er HAN? Jeg begynner å bli en smule desillusjonert. Når vet man at man er forelsket og er det forskjell på tenåringsforelskelse og forelskelse når man liksom skal være voksen? Anyone?

The Return of me

Nok en evighet har passert. Jeg trodde jeg hadde landet, men akk så feil kan man åpenbart ta. Så hva har så skjedd mens denne evigheten har passert? Vel, en psykopatisk mann, en plutselig stabil eks-kjæreste, en strøken leilighet, hundrevis av liter med vin, og en haug med tilfeldige forbindelser, thats what. I denne perioden har det gått opp for meg at "voksen" er et konstruert begrep,som alle andre ja, men som det ser ut til at stadig fylles med kjedelig innhold som det forventes at man skal gjøre til sitt eget så snart man når en viss alder. Jeg har ventet og ventet, men det faller seg liksom ikke naturlig å gjøre det til mitt. Jeg vil være voksen på min måte. Jeg nekter å la meg fange av det stadige forventningspresset.