At jeg aldri lærer

Denne helgen er nå i ferd med å gå inn i historien og det er på tide å oppsummere. Nok engang har jeg forbrutt meg mot nyttårsforsettet mitt om å ikke gå så mye på fylla og jeg har ikke bare brutt det sånn "nå-tar-jeg-meg-ett-glass-rødvin", å nei, jeg har virkelig dratt på og det både fredag og lørdag.

Jeg våknet opp i dag, i min egen seng, med tidenes fyllesyke. Ett øyeblikk trodde jeg faktisk at jeg mulignes var iferd med å møte min skaper, men heldigvis klarte jeg å krølle meg sammen i fosterstilling og stenge verden ute i noen ekstra timer. Glimt fra kvelden før ble stadig mer påtrengende helt til BANG!! fylleangsten tok tak og klemte pusten ut av meg.

Jeg har en lei tendens til å bli litt vel ærlig i fylla. Dette er selvsagt en klassisk oppskrift på fylleangst, men jeg lærer tydeligvis aldri. Denne helgen har jeg virkelig slått på stortromma. Jeg kjenner jeg får klump i magen nå mens jeg skriver dette, så det blir ingen utleverende detaljer.

Av erfaring er det to måter å angripe dette på -fornektelse, eller å gi seg hen å virkelig dyrke angsten, men uavhengig av hva man velger så er innledningen den sammme: drikke en liter vann, gå på do, spise en frokost som på en eller annen måte inneholder egg. Når dette er vel overstått kan man velge å løpe seg en tur, avtale kaffe-date med venner, se en film, vaske klær etc..det vil si ren fornektelse av gårdsdagen, eller man kan forbanne seg selv, love seg selv at man aldri mer skal gå ut av huset, legge seg skjelvende på sofaen mens man hører på deppe-musikk og/eller ser en deppe-film. Selv er jeg litt av en ekspert på den siste varianten. Jeg har til og med forskjellige spillelister for graden av destruktiv-fylleangst.

I det søndagen går over i mandag lover jeg meg selv at neste helg skal dedikeres til vasking, rydding, baking, løping og andre helsebringende aktiviteter.